Urbanism and Architecture – Karl Otto Ellefsen

West village, Chunking. Foto: Chin Hyosook, Jiakun arhitects https://vmspace.com/eng/project/project_view.html?base_seq=OTky

Pritzker Prize for 2025 gikk til den kinesiske arkitekten Liu Jiakun. I jurybegrunnelsen heter det at Liu har skapt overbevisende arkitektur som både feirer folks dagligliv og «their communal and spiritual entities». Liu Jiakun, født i 1956 er ingen ung mann og har et femtitalls prosjekter bak seg, men han er ikke en typisk kinesisk stjernearkitekt med utdannelse fra eliteuniversitetene Tongji i Shanghai, Tsinghua i Beijing eller China Academy of Arts i Hangzhou. Liu studerte i sin fødeby Chonqing, denne røffe byen ved Yangtze vest i Kina, som i en periode etter revisjon av bygrensene statistisk sett ble regnet som den største metropolen i verden. Han bor og praktiserer i Chengdu, enda lenger vest opp mot Himalaya. Som all byungdom i sin generasjon arbeidet han på landsbygda under Kulturrevolusjonen, og han begynte på universitetet i hjembyen da han var et stykke oppe i 20-åra. Typisk for kinesiske arkitekter fra denne generasjonen hentet han sine første erfaringer som arkitekt fra et stort statseid selskap – Chengdu Architectural Design and Research Institute – og startet sitt eget Jiakun arkitekter i 1999. Da var markedskapitalisme blitt en del av kinesisk hverdag, storbyene vokste like fort som kinesisk økonomi, og oppdrag og fristelser for kompromissglade arkitekter var nesten uimotståelige. Liu Jiakun sto imot og er for lengst omfavnet av arkitekturinstitusjonene og er blitt en inspirasjonskilde for unge kinesiske arkitekter.

I en femårsperiode var vi samtidig gjesteprofessorer ved Central Academy of Fine Arts (CAFA) i Beijing. På mange måter framstår Liu som en tradisjonell gaverik arkitekt slik vi kjenner dem fra vår egen kultursfære. Han er en dyktig maler og forfatter (noe er oversatt til engelsk). I presentasjonsvideoer, omtaler og forelesninger som nå sirkulerer på kinesiske WeChat taler han lik en sosialt bevisst og poetisk vestlig arkitekt. Det bør ikke overraske, arkitektur som disiplin er til de grader global: Formålet med arkitektur er å skape et vakkert, rettferdig og verdig livsmiljø for alle. Metoden er å kvitte seg med alle fordommer og systematisk lete etter «hva prosjektet vil være». Arkitekturen skal skape steder som legger til rette for at folk kan leve, men også etablere poesi.

Mange arkitekter kunne sagt det samme, men færre setter ordene ut i livet. Det norske arkitekturmuseet viste prosjekter av Liu Jiakun på en utstilling om ung kinesisk arkitektur i 2011. Men han ble først internasjonalt for alvor kjent gjennom prosjektet West village i Chengdu (2015), vist i modell, tegninger og bilder i toppetasjen i den italienske paviljongen på Biennalen i Venezia i 2016. West village er et eksempel på hva kinesiske storbyer mangler, og hva bybefolkningen til de grader har behov for. Et digert kvartal i byen ble reservert for det som AP-duoen Rolf Hofmo og Frode Rinnan i den sosialdemokratiske perioden av norsk arkitektur ville kalt et «idretts- og samfunnshus». Den indre delen av kvartalet er reservert for mange ulike idrettsbaner.  Banene er inngjerdet av en lang sammenhengende bygning som både er en del av og omkranser idrettsparken. Bygningen gir rom for ulike samfunnsfunksjoner og utvendige sammenhengende løpe- og vandringsbaner på ramper som beveger seg opp og ned i fasaden. Arkitekturen er enkel, upyntet og gjennomarbeidet. På sikt vil plantet vegetasjon hylle inn hele anlegget.

Luyeyuan Stone Sculpture Art Museum. Foto: Chin Hyosook, Jiakun architects https://vmspace.com/eng/project/project_view.html?base_seq=OTk1

Lokalt, om en kan bruke et slikt ord om Kina, fikk Liu Jiakun et navn med Luyeyuan museum for buddhistisk steinkultur (2002). Museet er sammensatt av flere bygninger, alle enkle og rene volumer skjult i parken. En hevet sti leder gjennom bambusskog og over vann mot den første paviljongen. «The overall layout, resembling a traditional Chinese garden, allows visitors to alternately experience the natural and artificial while exploring the museum’s contents», forklarer arkitekten. Dette mest kjente av Lius prosjekter nytolker både hva et museum er og forholdet mellom det bygde og landskap. Virkemidlene er ulike, men problemstillingene var sammenlignbare da Fehn tegnet sitt museum på Storhamar.

Hu Huishan Memorial. Foto: Chin Hyosook, Jiakun architects. https://vmspace.com/eng/project/project_view.html?base_seq=MTAxNw==

Mens byveksten ble tatt vare på av finanskapitalen, arbeidet mange ambisiøse yngre arkitekter i det rurale Kina der det fantes millioner av landsbyer med behov for arbeidsplasser og fellesfunksjoner. Etter jordskjelvet i Wenchuan i 2008 startet Liu prosjektet Rebirth Brick, der murverk som var falt ned ble omdannet til brukbare bygningsmaterialer. Hu Hushian Memorial (2011) er bygd som minne over tragedien, representert ved en kvinnelig student som døde i jordskjelvet, og er formet som et enkelt ikonisk landsbyhus uten vinduer. Det lyst rødmalte interiøret, der minner er hengt opp på veggene, står i kontrast til det grove betongeksteriøret. Lys siver ut av et sirkelrundt takvindu og når du nærmer deg gjennom bambusskogen mot den åpne døra med innsyn gjennom glass, assosierer du til å gå inn i en ødelagt kropp. Han har også gjennomført flere prosjekter for fellesrom i landsbyer.

Et av Lius nyere prosjekter er renoveringen av Tianbao-hulene i fjellsidene over byen Erlang ved Luzhou også sør-vest i Kina (2021). Hulene ble brukt av en av landets store brennevinsprodusenter til å lagre og modne ferdigprodukter. Museet ligger i terrasser ved hulene og er satt sammen av paviljonger med ulike arkitektoniske uttrykk. En seksti meter lang pergola i en avansert bambus- og stålkonstruksjon leder fram mot inngangen til anlegget. En skrå, åpen heis både bringer besøkende til den øverste hula og gir en «miste-pusten opplevelse». Vi nærmer oss en temapark som selger merkenavn og produkter, men denne gangen tegnet av en dyktig arkitekt. Jiakuns arkitektur lar seg ikke kjennetegne ved stil, og sjøl ikke konseptene røper arkitekten.   

The Renovation of Tianbao Cave District in Erlang, Luzhou. Foto: Arch-Exist https://www.archdaily.com/949413/culture-the-renovation-of-tianbao-cave-district-of-erlang-town-jiakun-architects

Sist høst, da jeg reiste sammen med halvoffisielle personer sør i Kina og observerte en mengde tomme byggeplasser, spurte jeg hvorfor kranene sto stille og hvor alle de gule hjelmene hadde gjort av seg. Kanskje de er til lunsj, svarte en av reisefølget på kinesisk diplomatisk vis. Men det har vært kjent og dokumentert lenge at den kinesiske boligbobla har sprukket. Til tross for at kinesisk økonomi går bra, er byggevirksomheten redusert og byveksten roet ned. Noenlunde sikre tall for arbeidsløshet og undersysselsetting er vanskelige å komme til, men det er merkbart at mange unge arkitekter finner plass i beslektede arbeidsfelt og at langt færre søker seg til sjøl de mest renommerte skolene.

Kina kan med tildelingen til Liu Jiakun smykke seg med to Pritzker Prize vinnere. Wang Shu – som er sju år yngre enn Liu Jiakun og nå leder arkitekturfakultetet ved China Academy of Arts – fikk prisen allerede i 2012 og delte æren med ektefellen Lu Wenyu. Prisen som første gang ble delt ut i 1979 danner en kvalifisert internasjonal kanon, kanskje bortsett fra overvekten av amerikanere i de første åra. Kina feirer slike begivenheter, viser sine vinnere respekt og forsyner dem med oppdrag. Så langt har jeg ikke kommet over artikkelen «Vi må snakke om Jiakun» i et historisk sett seriøst kinesisk arkitekturtidsskrift. Kjennetegn som Wang Shu og Liu Jiakun deler er originaliteten, oppfinnsomheten, evnen til å nytolke kontekst og historiske referanser, lavteknologi, bruk av lokale materialer og en sosial nærmest folkelig profil i mange av prosjektene.

---

Artikkelen er tidligere publisert på arkitektur.no

Villa Mairea, illustrasjon fra Arne Henriksens kanon. Tekst, tegninger og avfotografering Arne Henriksen.

«Hvordan underviser du?»

En fredag ettermiddag i begynnelsen av mai dette året var Arne Henriksen, tidligere professor ved AHO, innvitert til å legge fram og begrunne sin arkitekturkanon for et stort og mangfoldig publikun av arkitekter. Stedet var en salong som regelmessig og på en uforpliktende, men forberedt måte diskuterer fagspørsmål. Atmosfæren er fagintert nerdete og temaene som utfordres nærmest ontologiske.

            Arkitekten presenterte 13 prosjekter ved hjelp av egne romlige skisser – tegnet etter hukommelsen fra besøk – og fortalte om hvorfor akkurat hvert av disse 13 fortjente plassen på hans liste.  Alle var valgt på grunn av sine romlige kvaliteter, tektonikk, materialvalg og detaljering, men først og fremst var kanonen personlig og inneholdt arkitektur som hadde inspirert han.

            Fem av de 13 kunne også stått på min liste, og åtte til ni av dem var jeg kjent med fra den tidligere omtalte urtiden, altså min egen utdanning på AHO. Av de jeg husker var Maison de Verre (1932) av Pierre Chareau og Bernard Bijvoet, Corbusiers Villa Savoye (1934), Fallingwater (1936) av Frank Lloyd Wright, Villa Mairea (1939) av Alvar Aalto, Charles og Ray Eames´ Case Study House nr. 8 (1949), Canoas House (1958) av Oscar Niemeyer og Utzons feriested på Mallorca (1974). Av de for meg mer ukjente var The Suspended House (1938) av Paul Nelson, en bygning som aldri ble reist, men som med sitt komplekse system av romsoner i mange plan innskrevet i en gitterkledd kube, inspirerte den teknofacinerte 60-tallsgenerasjonen på NTH. Terje Moes (1933–2009) egen bolig på Bygdøy (2009) kan ses som en norsk og noe enklere variant.

Arkitektur blir indirekte kanonisert for eksempel gjennom Nasjonalmuseets utstillinger og særlig deres samlingsstrategi, der færre arkitekter og færre arbeider nå ses på som verdige. Bokserien asBUILT er også blitt rost eller beskyldt for å etablere en kanon i norsk arkitektur. Den første norske arkitekturkanonen var boka Norske hus fra 1949. Norberg-Schulz laget sin første utgave ved NALs 50-årsjubileum og flere senere. Arkitektur laget sin nye norske kanon for noen få år siden. Danskene har produsert sin kulturkanon. Svenskene – etter initiativ fra Sverigedemokraterna – holder på med sin. Klassekampen produserte i 2023 den merkelige hybriden “vestresidas litteraturkanon” og reviderte sin liste over Norges ledende intellektuelle.

Kanon-begrepet er avhengig av et «vi», dreier seg alltid om identitetsbygging og innebærer en form for institusjonalisering – «vi mener at».  Dette er vel grunnen til at flere av oss – Arne Henriksen inkludert – føler oss ukomfortable i selskap med det. Men likevel er det slik at alle arkitekter etablerer forbilder og underviser ved hjelp av sin mer eller mindre egendefinerte kanon, og lista av prosjekter som holdes fram har fellestrekk verden over. Det var dette Nils-Ole Lund (1930–2021) – arkitekturhistoriker og mangeårig rektor ved Arkitektskolen i Århus – kalte fagets dannelse.

“What do you teach when you teach architecture? How do you teach, when you teach architecture? What are your intentions for teaching? Why do you teach that way? When you are teaching, do you act as the scholar? The designer? The expert? The master? The coach? The tutor? The role model?” spør Johan De Walsche, drivkraft i EAAE´s utdanningsakademi.[1] “You” kan oversettes til “skolene”. EAAE, som er organisasjonen for europeiske arkitektutdanninger, er opptatt av fagdidaktikk og av å tilpasse curriculum og arkitektrollen til nye systemer for produksjon av rom, ønsker å utvide arbeidsmarkedet for arkitekter og rette curriculum mot nåtidas samfunnsmessige utfordringer.

Diskusjonen ved norske arkitektskoler kretser omkring de samme temaene.  Tradisjonen skolene har forvaltet synes nå å bli oppfattet som gammeldags og av enkelte kalt elitistisk og modernistisk i negativ forstand.

Aldri ble det utdannet en arkitekt som ikke elsker Pantheon, og inspirasjonen fra klassisistiske organisasjonsprinsipper er tydelige gjennom hele arkitekturtradisjonen. Likevel er det et stykke derfra til å omfavne klassistisk regelpoetikk. Kritikken av dagens norske byutvikling er også berettiget, og avvises kun av dem som tror at bærekraftutfordringen løses ved å stable små leiligheter tettest mulig i høyden, og av dem som tjener grovt på det.[2]

Arkitektene behersker selvfølgelig også et fagspråk, og det finnes både tradisjon og vokabular for å forklare hvorfor et stykke arkitektur har høy kvalitet. Langt enklere er det likevel å drepe arkitektur, gjerne ved bruk av merkelapper (Darth Wader om boligen på St.Hanshaugen i Oslo, Fødende kvinne om Holmenkollbakken sett østfra, den kjente geitosten osv.) slik en garvet professsor på en dårlig dag kan slakte ethvert studentprosjekt.

            Arne Henriksens kanon illustrerer hva fagtradisjonen har verdsatt, med kjennetegn som lar seg kritisere: Prosjektene er tegnet av “star-architects”, alle bortsett fra typehus nr.8 av Eames er unikaer, de fleste eneboligprogrammene er for rike mennesker, og objektene forholder seg solitært til landskap og ikke til bygd kontekst (det siste med unntak av bakgårdsprosjektet Maison de Verre i Paris). Mange av tomtene burde med et nødvendig og aktuelt syn på natur aldri vært bebygd. Fallingwater er strengt tatt et eksempel på naturkriminaltet ved måten arkitekturen tar elva, fossen og økosystemene i bruk som dekorasjon.

            Prosjektene hører med andre ord til i sin tid, men bærer varige kvaliteter og læringspotensialer. Aaltos Villa Mairea er et av de mest innflytelsesrike verkene i nordisk arkitektur. Villaen er fortsatt i byggherrefamiliens eie og er aktuell i internasjonale arkitekturmedier, fordi en konkurranse om et utstillingsbygg for kunstsamlingen plassert på den digre eiendommen nylig er avsluttet med den svenske arkitekten Johan Celsing som vinner. Alt hva en arkitektstudent lærer av å studere Villa Mairea og om mulig besøke og komme inn i boligen og anlegget: måten bygningen ligger i furuskogen, sammensetningen av volumer, romsammenhengene, den varme materialpaletten, presisjonen, vindusdetaljeringen og den vakre, både markante og unnseelige inngangen under den buete baldakinen. At Aalto med dette prosjektet viste en tidlig oversettelse fra det internasjonalt moderne til nordisk er arkitekturhistorisk interessant, men ikke grunnen til at prosjektet fortsatt er et lærestykke for unge evnerike også ni tiår etter at villaen ble fullført.

            Walter Benjamin skal ha sagt noe slikt som at man ikke skal gjøre seg illusjoner om det nåtidige, men likevel erklære seg til fordel for det. Trolig er et spørrende og lett kritisk blikk også operasjonelt i møte med de endringene norsk høyere utdanning går gjennom. I faget spores redsel og febril endringsvilje, Skolene synes mer opptatt av å tilegne seg det de ikke kan enn å undervise i det de behersker. «Bli ved din lest», tolket fornuftig, er fortsatt en god parole.

---

[1] https://www.eaae.be/eaae-academies/education-academy/themes/pedagogy/

[2] https://www.arkitektur.no/fag/essay/et-bokessay-om-arkitekturopproeret/

Teksten er tidligere publisert på Arkitektur.no Noen få feil er rettet.

Rom for det særegne, fra Bygg 3 salen på AHO, 2015. Foto: Rolf Gerstlauer.

Norsk, nordisk, europeisk, globalt.

NTNU, BAS og AHO – ta vare på det særegne!

Da AHO feiret Fehns 80-årsdag i 2004, var hans første replikk til det overfylte auditoriet «Jøss, snakker dere engelsk her nå». Mens vi styrket oss på rektorkontoret før den faglig innholdsrike begivenheten, hadde han bekymret seg for at AHO hadde blitt altfor akademisk og høytidelig. Fehn var Norges internasjonalt sett mest betydningsfulle og kjente arkitekt, forankret i den globale arkitekturtradisjonen og opptatt av at skolen skulle være en del av arkitektverdenen, men også til de grader «nedpå» det norske og nordiske.

Ja, AHO hadde begynt å snakke både engelsk og akademisk. Masterutdanninger og forskerutdanning foregikk på anglosaksisk, og skolen valgte etter hvert bilingualt  administrasjonsspråk. Lærere og stipendiater ble henta fra hele verden. Ingen språkkrav ble stilt, selv ikke fast ansatte med annet morsmål skulle lære seg norsk. Alle lot som om dette var helt uproblematisk, men det var det jo ikke. Muligens er det bare et par av skolens nå aktive professorer som behersker både engelsk og norsk fagspråk til fulle. De øvrige klarer seg som best de kan med et begrenset engelsk eller norsk ordforråd, og sper på med amerikanske utrop.

Endringen skjedde i nær fortid da Utdannings- og forskningsdepartementet (Kunnskapsdepartementet siden 2006) prioriterte internasjonalisering av norsk høyere utdanning over det meste og ga insentiver som fikk institusjonene til å hoppe. Deler av denne politikken var utvilsomt fornuftig: Utveksling av studenter mellom europeiske læresteder og  gratis utdanning også for studenter fra land utenfor Europa (fram til 2024) førte til et mangfoldig og levende fagmiljø. Godt engelsk akademisk språk har vært en forutsetning både for suksessen til klima- og miljøsatsingen ved fakultetet på NTNU og for OCCAS, det internasjonalt ledende arkitekturhistoriske miljøet ved AHO.

I jubileumsboka til AHOs 50-årsfeiring i 1995 reflekterte Fehn over internasjonalisering: «For det første må kontakten med utlandet opprettholdes. Vi må holde døren åpen for det som kommer utenfra. Motsatt vei ordner seg selv.»[1] De fleste faglige utsagnene fra Fehn krever tolking. At motsatt vei ordner seg selv, betyr vel at norsk arkitektutdanning alltid har sett sydover, og at internasjonale fagmiljøer viser interesse dersom vi har noe å bidra med. Hva det betyr «å holde døren åpen» er mer tankevekkende.

De norske arkitektutdanningene bærer på ulike tradisjoner. Forskjellene mellom skolene er større enn mange tror. BAS er den eneste av de tre som eksplisitt bygger på en ideologi. Svein Hatløys «Open form» blir holdt fast gjennom forankringen i det vestlandske territoriet, gjennom inngrodde prosedyrer og regler som for eksempel intervjuer og allsidig bedømming av egnetheten til søkere, og ikke minst gjennom enkeltpersoner som holder fanen høgt. Det som tidligere het arkitektavdelingen på NTNU synes endelig å ha avfunnet seg med sitt teknologiske opphav.  AHO synes derimot ikke å vedkjenne seg og sette pris på sin historie, «Osloskolen» eller «nissene på lasset», som vi kalte dem da skolen flyttet fra Linstows St. Olavs gate til Maridalsveien 29 ved Akerselva.

Trolig finnes det i størrelsesordenen 500 arkitektutdanninger i Europa. De fleste av dem finansieres med skolepenger, og skolene konkurrerer heftig om studenter i et globalt utdanningsmarked. NTNU og AHO er i hovedsak finansiert over statsbudsjettet, selv om krav til inntjening gjennom utviklings- og forskningsprosjekter strammes til. Økonomien til BAS er heller ikke – slik jeg forstår det – helt avhengig av internasjonale og betalende studenter.  Skolene har derfor intet økonomisk behov for å nærme seg et internasjonalt curriculum. Derimot er særegenhet deres viktigste egenskap, og det som gjør BAS verdifull og interessant også internasjonalt. AHOs utdanningskvaliteter bunner dels i rammeforutsetningene: et gjennomgående utdanningsløp som varer i hele 5,5 år, og – sammenlignet med de øvrige 499 – generøs lærertetthet (den var 7 studenter per lærer), som gjorde det mulig å undervise studentene individuelt og lokke fram den enkeltes gode faglige egenskaper. Kvaliteten hviler på gamle strategier for å rekruttere de beste norske arkitektene og fremragende intellektuelle.  Og dels sprang kvalitetene ut av kultur: nærhet til praksis, en fagtradisjon som strakk seg tilbake til Knut Knutsen, en unik (men selvfølgelig kostbar) diplomordning og en maktkritisk tradisjon i urbanisme som holdt seg langt unna det logrende sedate.

Muligens nøytraliserer rotfast kultur alle strategier lik et spøkelse i maskineriet som ikke lar seg fjerne. Eller er det slik at manglende forståelse for tradisjoner, liten bevissthet om kvalitet og iver etter å tilpasse seg departemental politikk, fjerner særegenheter og endrer skolene til noe middelmådig som finnes overalt i verden? Spørsmålet «Why don´t we do something else» kan alltid og helt berettiget stilles av fagfolk som representerer andre interessante verdier og praksiser.[2] De må møtes med åpenhet, men også med verdikonservativ bevissthet.

---

[1] Hele sitatet er gjengitt i AHOs jubileumsbok: https://www.calameo.com/read/00654373137da63190112

[2] Artikkelen «Provincial and outdated?» (2019) er lagt ut på https://karlottoellefsenblogg.com/

20.6.2024.

Artikkelen er tidligere publisert på Arkitektur.no

Konglomeratet  NTNU på Gløshaugen. Langt inne i og under Sentralbygg 2 ligger arkitektavdelingen, stadig uten eget hus til tross for mange forsøk, men sterkt integrert i universitetets fagadministrative ledelsesstruktur. Foto: Erik Børseth, Trondheim/NTNU Info

Ledelse erstatter fagkunnskap

Da jeg begynte som stipendiat på NTH, bar vaktmesterne uniform med skjermlue, og Institutt for by- og regionplanlegging var forsynt med sekretærer. Universitetsadministrasjonen forvaltet budsjett, lønn, studieplaner og vitnemål på en utmerket måte og gjorde ellers lite av seg. Alle faglige lederstillinger var valgt i den akademiske staben. «Universitetsledelse» ble  lite omtalt og slett ikke oppfattet som et eget fag. Slik var all norsk høyere utdanning ordnet – bortsett fra uniformen og den NTH-spesifikke skjermlua.

I løpet av et par tiår er dette tradisjonelle og veletablerte universitetsdemokratiet snudd på hodet. Styreleder er nå oppnevnt av departementet og styret dominert av eksterne representanter. Rektor, dekaner og instituttledere er hentet utenfra og er ansatt etter styreinterne prosedyrer. Fagmiljøet må avfinne seg med resultatet. Ledelse erstatter fagkunnskap. Administrasjonen er i praksis komplettert med et fagadministrativt system. Beslutningskjeden går ovenfra og ikke nedenfra i et linjehierarki der mellomledernes lojalitet skal være til ledelsesnivået over dem. Ledelse skjer ved hjelp av det vi alle etter hvert kjenner som ledelsesspråk.

Argumentet for å gjennomføre reformene har vært at en ønsket å heve kvaliteten på høyere utdanning ved å oppbemanne administrasjon og profesjonalisere ledelse. Intensjonene var mange: Evne til å ta upopulære beslutninger for å gjennomføre omstilling, kamp mot faglig kameraderi og mer eller mindre tåpelige interne professorale stridigheter, sikring av studentenes rettigheter og endring i professorenes rolle – omtalt som demokratisering – og på de store institusjonene, å tilpasse gammeldagse utdanningssystemer til massuniversitetets logikk. Jeg har som rektor i perioder vært pådriver for slike reformer på et lite og «specialized university», som er den engelske betegnelsen på en vitenskapelig høgskole. «Profesjonsuniversitet» burde kanskje AHO hete.

Systemendringene ble innført med overraskende lite motstand, trolig fordi fagmiljøene mente det var greit å bli kvitt voksende fagadministrative oppgaver og ikke forsto at de svekket sine posisjoner. Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved UiO, er en av dem som har frontet den sterke motstanden som førte til at universitetet fortsatt velger sin rektor og styreleder. I Klassekampen (2.3.2024) skylder Hagtvet på «Kvalitetsreformen i høyere utdanning» fra rett etter årtusenskiftet: «Resultatet er en voldsom byråkratisering og et rapporteringsregime som truer professorenes lærefrihet og fordypningsmuligheter.»

Synet på «kvalitet» er en kjerne i diskusjonen. Stian Grøgaard (1956–2021) skrev for et tiårs tid siden essayet «Kvalitet under reformbyråkratiet» (2015), som er trykket opp på nytt i Romantiske essays (Oktober, 2023), redigert av Matias Falbakken. Grøgaards utsiktspunkt var hans professorat i kunstteori ved KHIO, en kunsthøgskole der problemstillingene ikke er vesensforskjellige fra en arkitektskole.

Grøgaard hevdet at fagene begrunnes administrativt i det nye systemet. Betingelsen for faglig kvalitet i kreative fag er derimot «selvmotivasjon, en indre dynamikk som er drevet frem av fagligheten selv og selvkorrektur». I det fagadministrative systemet er «kvalitet» nå erstattet med «relevans», og resultater måles kvantitativt og kontrolleres gjennom kvalitetssystemer «som er formelle og ikke substansielle». Det er neppe overfladiske regelverk som sikrer resultatkvalitet i arkitektutdanning.

I norsk høyere utdanning behandles alle institusjoner likt, som om de var like. De samme kravene stilles til bitte små enheter som til det største breddeuniversitetet NTNU. Dette til tross for at institusjonene har ulike oppgaver, spisskompetanser, særegenheter og muligheter. Enkelte arkitektskoler kan til og med bære på unike og verdifulle fag- og undervisningstradisjoner som også reformbyråkratiet burde forstå er nasjonalt viktig å ta vare på. En liten institusjon har ikke behov for et stort og ikke minst dyrt byråkrati, spesielt i ei tid da budsjettene svinner. Den må utnytte fordelene ved å reise lett, ta korte beslutningsveger og vaksinere seg mot unødvendigheter. Da den danske boka Pseudoarbeid – hvordan vi fikk det travelt med å gjøre ingenting kom ut i 2018 (norsk utgave, Strev forlag 2021), var jeg overbevist om at den måtte være skrevet med tanke på norsk høyere utdanning.  

Hvordan en skole er organisert er relativt uviktig. Omorganisering er utveien for dem som ikke er i stand til å prioritere andre fornuftige tiltak.  Alt kan fungere dersom det drives av dyktige folk, og det finnes selvfølgelig mange dyktige også i det fagadministrative systemet. Men det nye systemet gir mulighet for å tilsette styreledere som er helt uten kunnskap om faget, styremedlemmer som er dyktige til å styre etter bunnlinja og som på en utmerket måte kan gjennomføre ulike former for kontrollfunksjoner, men som ikke har kunnskap og profesjonskontakt nok til å ta gode faglig strategiske avgjørelser. Og de har mulighet for å tilsette ledere, som kan prosess og det å sjefe, men lite annet med relevans for undervisning og forskning i faget.

Kvalitet «lever inkognito, dukker opp på uventede steder og snakker gjennom ting som ellers er stumme» sa den kloke og underfundige Grøgaard. Tenk på den.

Karl Otto Ellefsen

Tidligere publisert på arkitektur.no

Professor Christian Norberg-Schulz – praktiker, kritiker, polemiker, redaktør, lærer, vitenskapsmann, teoretiker og kunstner –underviser på AHO. Foto: Erik Karlsen, trolig 1968.

Var professorveldet egentlig en uting?

Universiteter er travle institusjoner, sammensatt av folk som natt og dag strever for studenter og fag. De er også «vernete arbeidsplasser» og gir rom for dem som neppe hadde livnært seg godt i det kommersielle arbeidslivet. Noen synes, av ikke lett gjennomskuelige grunner, bare å ha havnet der. Slik jeg husker det, delte en legendarisk universitetsdirektør sin personalstrategi i tre: La dyktige og etablerte fagfolk være helt i fred. Unngå at de håpløse gjør skade og legg alt personalpolitisk arbeid i å utvikle nye fagfolk med talent og vilje. I alt oppblåst mas om universitets- og personalledelse som nå preger institusjonene, kan dette være edruelige råd å ta med seg.

I urtida besto korpset av professorer ved Arkitekthøgskolen i Oslo av (i alfabetisk rekkefølge): Kristoffer Apeland (ingeniør og konstruktør), Per Cappelen, Sverre Fehn, Knut Knutsen, Gullik Kollandsrud, Erik Lorange, Christian Norberg-Schulz, Wenche Selmer –  det må ha vært kvinnefiendtlige grunner til at hun ikke formelt sett var professor – Are Vesterlid og etter hvert også av Bengt Espen Knutsen og Egil Nordin.  Få av oss visste hvor heldige vi var, men vi ble undervist av kremen av norske fagfolk, som hver hadde sin «lehrstuhl» og rekrutterte stort sett sine egne assistenter. Jeg glemmer sikkert noen, men Jan Digerud og Jon Lundberg arbeidet for Norberg-Schulz, mens Finn Kolstad og Ole Fredrik Stoveland var av de første som arbeidet sammen med Fehn på Bygg 3. Bortsett fra Norberg-Schulz som drev det som i dag høytidelig kalles forskningsbasert undervisning, bygde lærerne undervisningen på praksis. Alle arbeidet også på eget kontor uten at noen bekymret seg om konkurransevridning. I de periodene Fehn hadde noe å gjøre på kontoret, startet han der om morgenen og underviste på AHO fra lunsj og utover. Studieplanen var helt rudimentær, vi lærte fra prosjekt til prosjekt, og undervisningen var god bortsett fra at et internasjonalt perspektiv manglet. Derfor kom vi blant velutdannete utlendinger til å føle oss språklig og teoretisk sett som  tilbakeliggende heimfødinger.

Studenter har teft og flokker seg om lærere som har noe å fare med. Undersøkelser som European Association for Architectural Education (EAAE) gjennomførte blant arkitektstudenter viste at de viktigste elementene i et læringsmiljø var gode lærere, egen arbeidsplass på skolen og optimal infrastruktur. I det siste ligger mye, fra omsorgsfulle vaktmestere, IT-systemer som blir holdt tritt med tida og til biblioteker som forvalter historien. I tillegg krevde et godt læringsmiljø at skolen var åpen 24 timer i døgnet. Slik jeg husker det var studentene i liten grad opptatt av skolenes organisering.   

Professorvelde – ja, professoren bestemte alt og folk kunne falle i unåde og føle at de ble tråkka på – men systemet var fullt av smutthull, assistenter (stipendiater og universitetslektorer) som faglig sett var åpne for det meste og stor mulighet for å følge opp studentenes egne initiativer. I dag er den tradisjonelle professoren en sjeldenhet, og rollen burde vært sett på som verneverdig.

Naivt kan en spørre seg hvorfor denne drastiske endringen har skjedd? Ett av de mange svarene ligger utenfor skolene. Det er langt barskere enn tidligere å drive et arkitektkontor. All tid som ikke brukes på prosjektering og personaladministrasjon fylles av akkvisisjon og ikke et kritisk ord, en må holde seg inne med de store byggherrene. Å fylle et professorat på halvtid blir for slitsomt. En annen grunn er arbeidsbetingelsene som arkitektskolene gir sine førstestillinger. Et romslig system der dårlig lønn var kompensert med stor frihet er nå erstattet av et universitetsadministrativt hierarki.  En kollega ved en arkitektskole nede på kontinentet beskrev sin plass i ledelseshierarkiet slik: Øverst er styreleder og deretter styret, nedenfor kommer rektor og dekan og ulike prodekaner (hvorav en er for undervisning), neste nivå er instituttleder og deretter lederen for faggruppen. Det administrative apparatet ved universitet holdt hun utenfor selv om sjefer derfra tar del i ledergrupper på ulike steder i hierarkiet. Professoren mente at hun befant seg på en lite hederlig sjette eller sjuendeplass i feltet, følte seg unødvendig overstyrt og undret seg generelt sett over hvor beslutninger ble tatt, hvorfor og av hvem. Systemene ved NTNU og AHO viser trolig de samme kjennetegnene. BAS har aldri vært byråkratisert.

Den norske 10-årige grunnskolen følger en mønsterplan som ideelt skal kunne fungere nærmest uavhengig av lærerkvalitet. Alle vet at slik er det ikke. Læring er avhengig av læreren, og også i studioundervisningen på en arkitektskole må studenter følges opp enkeltvis på pulten. Detaljerte studieplaner og styrende rammetimetall er til liten hjelp. Det er også slik at kunnskapen i faget i all hovedsak utvikles gjennom prosjekter og ikke gjennom forskning. Selvsagt har skolene behov for tunge forskningsfag som arkitekturhistorie, urbanisme og teknologifag. Men faget som sådan beveger seg i ureint farvann mellom kunst, håndverk og vitenskap. «Kombinasjonsbrukere» kalte nå avdøde Ottar Brox den største yrkesgruppa i nord i landet som livnærte seg av det meste. Jeg er usikker på hvordan CNS ville likt å bli kalt en kombinasjonsbruker, men det er ment som en hedersbetegnelse. Han hadde ikke enten teoretisk eller kunstnerisk kompetanse slik skolene nå synes å lete etter, men var praktiker, kritiker, polemiker, redaktør, lærer, vitenskapsmann, teoretiker og kunstner, og alt til sammen kvalifiserte han til å lede første års undervisning på AHO.

Karl Otto Ellefsen

A brief discussion on the globalization of architectural education.

Ellefsen, K. O. (2020). Provincial and Outdated? A Brief Discussion on the Globalization of Architectural Education. EAAE Annual Conference Proceedings, 338–349. https://doi.org/10.51588/eaaeacp.72

Karl Otto Ellefsen

Professor Oslo School of Architecture and Design

Professor Central Academy of Fine Arts Beijing

No global curriculum?

I am contributing with some small comments on the globalization of architectural education. After a life as a teacher, I know a lot of schools, but the reflections in this talk is based om my experiences from the Oslo School of Architecture (AHO) and my 10 years long involvement with the Central Academy of Fine Arts (CAFA) in Beijing. Globalization in this talk is denoting the general and “the hidden school” is a name for “the specificities”, often linked to school traditions and the reinterpretation of tradition.

During the twenty years I have been at the fringes of the EAAE, and in certain periods at the core of the EAAE system, the need for internationalization has been one of our main topics, reflecting the general European political agenda. I might remind you that the European Bologna Declaration was signed the 19^th of June 1999, in 2019, twenty years ago. I have seen to that all the books coming out of the yearly EAAE symposiums are stored in our library, and consulting these, I find main headlines like, “Towards a common European Higher Architectural Education Area” (2002), “Bologna 10 years after” (2009), “What have we achieved, what have we lost?”, “Are we really more harmonized”. “Are we more transparent” etc.

In our event in Milan in 2015, we somehow concluded that the process of internationalization so far had not resulted in a “global studio” or a “global curriculum”. When the Bologna Process reforms came into effect some ten years ago, with the aim of making Europe’s variegated educational systems more compatible with one another, many believed that architectural training would become more uniform. But, our 2015 opinion was that schools rather tried to keep and develop their own identity, defining a “local” strategy to be able to cope with a “global situation”, to distinguish them and highlight their originality.  Today I wonder if this conclusion was wrong. [1]

The hidden

The ”hidden” is hidden, not because somebody did hide it, but because we are not able to conceptualize it, or it might be so obvious that we do not think about it. My experience is also that this “hidden” is often talked about in rather one-dimensional terms, and not in its full complexity.  Therefore the “hidden” might somehow vanish, normally not as a direct effect of a school policy, but as an unplanned, sometimes surprising side-effect of policies and strategies.

The complexity and differences in cultures, the countless incompatible languages and dialects, might be judged to be the most profound challenge to European cooperation, but this rather indigenous character is also a main European quality, distinguishing Europe from other parts of the world.

Architecture and urbanism as disciplines were international from the start. In Europe the disciplines merged with local vernacular traditions, interpreted modernism differently, unmounted modernistic practices in various ways, and developed different roles for the architect to perform in society.

Good schools are built by outstanding teachers. And architectural education is socially relevant and valid, linking to the culture and needs of a society.  At least this was so in a small school close to the North Pole, started in 1945, right after the second World War as part of a process of rebuilding a nation. At the beginning education and practice merged entirely, teachers taught trough their projects, students won competitions for substantial public commissions before they graduated. After a while the Oslo-school was molded into a tradition, a little national romantic from the start, cherishing the thousand-year-old wooden way of building, and indulging in the Norwegian landscapes filled with local character of place. So far to the north that characteristics like “ahead of the game” or “mainstream” had little meaning. New concepts and ways had to travel far and took time.

In a country where pragmatic needs set the agenda, the school established a corrective, defending architecture as works of art, as “unicas” – one of a kind –, educating master builders who knew the terrain, with a sense of place, in a material tradition of wood, stone, brick and concrete, working with experimental tectonics. Four generation of teachers, the last three educated in the school. A small academy, entirely studio based.

“The hidden”, we did not even give it a name – the Oslo-school – until five or ten years ago. Before that it was mostly described as “Nordic architecture”. And indeed it was a tradition little written about, and even talked about by its great protagonists, When I was a student in the 1970s and the school tried to customize me into it, it seemed not to relate to a written language at all, you were mostly taught by the teachers drawings, his or her pictures, and occasionally some grunts describing tectonics and detailing. 

How to describe the “hidden”? Maybe a more illustrative concept is “school culture”. Trying to break it down I would say we are talking about a:

(a) set of values, ways of understanding architecture linked to local architectural culture. The school has been a keeper and a of a tradition and an intuition renewing the tradition,

(b) strong linkages to society and local architectural practice. The school being “relevant” locally, nearly immerged in society,

(c) an academy, studio-based, established ways of working, both as a library and a laboratory,

(d) a generous and resource-rich teaching environment.

Schools of architecture stem from the same sources, and have been subject to international exchange of ideas from the very start, in terms of organization, pedagogy, curriculum and architectural inspirations and ideals. In the best schools translated and blended with local culture. Globalization of architectural culture should not be seen just as a further development of this situation, but as something entirely new: resulting in a global student marked (not limited to the schools with a tradition for international students), a global marked for young teachers trying to find positions to start out their academic careers, a need for proofs of quality situating schools in global rankings, a need for compatibility in terms of curriculum, and a vast, unlimited and always accessible gallery of world architecture. The schools had to reinvent themselves, using different kinds of coping strategies to adjust to and make the best out of the new frameworks.

Why do we not do something else?

During the 14 years I chaired AHO, we tried to develop strategies for the new situation.

We had been a school for building, but did indeed broaden our scope. With a certain success we developed our quality and capacity as a research institution and a producer of doctorates. And we – enthusiastically encouraged by the Norwegian ministry of education – were nearly possessed with being international. We were among the first Scandinavian universities to abandon local language for English in the doctoral school and the PhD theses, the very first to do all teaching on the master level in English, and to not demand that tenured teachers should be able to speak the local language. One of the outputs of course being that students from all over the world applied and that most of the professionals applying for PhDs and teaching positions are none-Scandinavian speaking.

When I left ship – without looking back – the policy seemed to have been a great success.

But most policies and strategies for change in due time display unforeseen consequences.

This spring, the journal of architecture, Arkitektur N, presented the three Norwegian Schools. of architecture. AHO under the headline: “The Oslo-school, Fehn and Norberg-Sculz is no longer defining for AHO. Now the school approaches the world, the working life and a contemporary understanding of what it is to be an architect.” 

Here Thomas Mcquillan, dean of architecture, states – and I have no reason of suspecting him to give a false description of the Oslo school, he is an honest and intelligent man –  that the school have no common architectural values. “We constitute a society with a common knowledge that we should be competitive and innovative.”  For AHO the idea of an Oslo-school has been defining, but this has changed, he continues “ “There are more reasons for this, but an important factor is that we are an international community working and studying at the school, and we are generally more internationally oriented” ending a little embarrassingly with boasting benchmarking with Columbia and Harvard.[2]

Probably Mcquillan is right, a fundamental change in the school has occurred, and one of the main reasons for this are school policies, making the academic environment, entirely international, bringing in people with other, of course just as interesting values and practices, asking “why do we not do something else?”.

A loss or a needed full revision?

There are two main challenges to architecture and architectural education today. The first is to develop inventive approaches that might make the world more sustainable and avoid the worst parts of the coming break-down,  the second is to develop practices that have “relevance”. The first is absolutely crucial, the second essential for the architect to regain and eventually expand her role in society. 

Seen in this rather sombre context, does it really matter that the “hidden” is forgotten? Not necessarily, but it is certainly possible to put up an argument underlining that the school has lost something both valuable and relevant. Then we have to expand our superficial understanding of the “hidden”.  A quote from one of the founders of the Oslo-school, Knut Knutsen, says: “search for the simple and the natural, the quiet and insignificant, the primordial and again the natural”.[3] Pointing towards values that were essential to the tradition; site-understanding, buildings merging with nature, humble expressions, short-travelled materials. The ability to identify the essential features of a specific place and then both utilize and respect them. An ethic stating that architects should accumulate an array of knowledge, impressions, and inspirations from the place and then synthesize them in a project that will be assessed and experienced through its highly tactile traits. In terms of pedagogy this means to strengthen the student’s sensitivity, to be able to critically familiarize themselves with program and local conditions. Working as though they are talking with and confiding in a friend.

The architects were educated for a specific task, to take part in local society and to provide tools for the modernization process. Every local society needs a dentist, and every town needs an architectural practice, knowing the terrain, able to culturally and socially communicate.

Like the very dentist, they knew their trade, their handicraft, as builders and planners or whatever. “Relevance” always means “Relevance to what”, and relevance in architecture most often means relevance to local society.

I like the concept “educational environment”, when we twenty years ago moved to our new localities, we were nearly frantic about the possibility of losing our school-culture. It turned out that the “hidden” was not carried by our premises, the old furniture that was thrown away, the administrative staff that was renewed, or the continuous stream of students. It was all about the teachers, and the researchers, how they are recruited and how they are selected.

The argument is not general. Many schools were from the start international and transcends more or less frictionless to be global. Others should not. We are only five million people speaking Norwegian, our national state is rather well functioning, and we indulge in the strangest activities like cross-country skiing and slow television. We are on the fringes of Europe, but has been culturally and economically part of the continent for a thousand years. We have always picked up inspiration from abroad, nearly everything we call Norwegian has been a translation of European ideas. I totally accept that an international teaching community do not merge into or is event professionally interested in this tradition. But we should not loose ourselves. 

Will culture beat strategy, is there a ghost in the machine that simply cannot be removed? Or is the school transforming into something found anywhere in the world, and mostly mediocre?

---

[1] Karl Otto Ellefsen, “Architectural Education Towards 2030”. Key note speech, EAAE Congress 2015, 27-30 August.

[2] Arkitektur 6. 2018. «AHO, Fra Oslo–skolen til internasjonalt studiested» Interview with Thomas McQuillan by Gaute Brochmann.

[3] Poster text from the 1950s, reprinted in Knutsen/Tvedten, Knut Knutsen, Oslo: Gyldendal norsk forlag 1982, s.276. Translated by the author.

Trusler mot profesjonsutdanning av generalister er også en fare for profesjonen arkitekur.

Faksimile fra forsida på Byggekunst, 1,1969.

Et uendelig antall bilder med motiver utenfor arkitekturtradisjonen – for å illustrere arkitekturdiskusjonen – var noe Per Kartvedt hentet fra London. Da Archigram foreleste for et stappfullt auditorium på NTH, oversteg antallet Kodak bildekaruseller og det visuelle mangfoldet alt Trondheimsmiljøet hadde opplevd i salene på Gløshaugen.

Arkitektutdanning var vært tatt for gitt og bare overfladisk og rotete diskutert i standen, slik kildene dokumenterer. Alle arkitekter mente bestemt å vite hva som foregikk på skolene og hva som burde foregå der. De kunne jo bygge på fem års sikker empiri fra egen ungdom.  Utdanning lå nær opptil praksis i alle de nordiske landene, og stemmer fra praksis mente å kjenne godt til hva kontorene hadde behov for. Noen unntak fantes. Ett er OAF-miljøets langvarige kamp for å bygge en fullverdig arkitekthøgskole i Oslo. Et annet er Svein Hatløy og Bergensmiljøets argumentasjon for BAS. Et tredje er diskusjonene om arkitektrolle og utdanning fra årene omkring 1970.

For studenter og lærere i dag er 1970 oldtid, men disse åra var formative for internasjonal arkitektutdanning (Beatriz Colomina), fordi skolene da åpnet opp for mange ulike faglige innfallsvinkler. Per Kartvedt (1940–2017) var Korsmos assistent på BK2 i Trondheim, skoleleder og professor i England og professor II på AHO. Kartvedt var en pioner i å samarbeide med studenter om prosjekter. Norsk arkitektur hadde aldri før sett konsepter som det strukturalistiske konkurranseforslaget for studentbyen på Steinan (1967) og prosjektet for ny arkitektskole i Trondheim i en hall under et solfangende fagverkstak (1968), begge prosjekter tatt med i Byggekunsts kanon «50 år moderne arkitektur i Norge», publisert i nr.7/8, 1968.

Per Kartvedt var en budbringer til arkitekter og arkitektstudenter ved isens kant. «We believe architects must begin to realize they are socially responsible for their actions» siterte han fra studentmanifestet til AIA Convention i New Haven. «Den utdannelsen vi har i dag er ukritisk og utilstrekkelig» og «arkitektutdannelsens viktigste oppgave i dag er å skape en bredere basis for studiet – og yrket» er hentet fra artikkelen hans «Dette er den første dagen i ditt liv» (Byggekunst 4, 1969). Teksten «1:2000» (Byggekunst 1,1969) argumenterte for utvidelse av arkitektfagets interessefelt fra verk til rom. «Arkitektur er alt» er tittelen på Martin Braathens masteroppgave som bygger på empiri fra NTH i disse åra. Og arkitektur er alt, dersom objektet studeres med en arkitekts fagkunnskap og blikk. Vitruvius, go home, arkitektur er alt mens byggekunst er et mål, er slik Kartvedt uttrykte seg i manifestform.

Siden den gang har den norske samfunnet gjennomlevd oljealder, usminket markedsøkonomi, byvekst og byggeboom. Nå synes kortene å bli gitt på nytt, og profesjonsutdanning er i spill. Arkitektutdanning er ikke spesifikt omtalt i den nye Meld. St. 19, «Profesjonsnære utdanningar over hele landet». Stortingsmeldinga tar først og fremst opp fagfelt der samfunnet ikke har tilgang på nok arbeidskraft: lærere, helsearbeidere, sykepleiere og ingeniører. Når det gjelder arkitekter er det ikke-uttalte synspunktet trolig at de er mange nok, og at samfunnet ikke har behov for flere. Dansk utdanningspolitikk er tøffere og mer uttalt. «Kandidatreformen» innebærer at 10% av masterutdanningene skal forkortes fra to til ett år. 20% skal gjøres om til «ervervsutdannelser», der deltidsstudier skal kombineres med jobb. Opptak til bachelorutdanning skal kuttes med 8 prosent, og penger som spares skal gå til utdanninger samfunnet har mest behov for, og til masterutdanninger i samarbeid med arbeidslivet (Forskerforum, 23. nov, 2023).  Hva dette kan komme til å innebære for dansk arkitektutdanning har neppe de danske arkitektskolene full oversikt over ennå.  

Arkitektur har vært et yrkesfag siden studentene konkurrerte om Prix de Rome på akademiene for de skjønne kunstner, og Napoleon initierte de polytekniske ingeniørskolene for å utdanne offiserer. Både innhold i utdanning og ikke minst pedagogiske metoder med stort omfang av studioundervisning har vært relativt stabile. De siste tiårene har vist en tendens til spesialisering i europeiske skoler. Alternative retninger eller idealtyper har vært kompromissløs innretning mot praksis, forskningsorientering, spesialistutdanning og ikke arkitektutdanning, å forberede for et bredere arbeidsfelt og den siste kategorien; å arbeide med arkitektur som en kunstnerisk disiplin. Tydeliggjøring av egenart og hva skolene kan tilby har dels vært styrt av markedsføring mot det internasjonale utdanningsmarkedet.

De norske arkitektskolene har så langt forsøkt å holde fast ved målet om å utdanne generalister, kalt arkitekt og kvalifisert direkte til MNAL. Elementer av spesialisering har kommet fram gjennom valg av prosjekter og studio og blitt dokumentert i portfolioer som mulige arbeidsgivere kan vurdere. AHO og BAS har så langt vært helt konsekvente. NTNU har leflet med spesialisering gjennom 2-årige mastergrader med salgbare navn som «Sustainable Architecture» og «Urban Ecological Planning».

Trusler mot profesjonsutdanning av generalister er også en fare for profesjonen arkitektur. Mye urovekkende lurer vagt i buskene, men to farer er nå tydeligere enn andre. Den ene  dreier seg om intern fagpolitikk. Arkitekturundervisningen utvannes for å tilfredsstille krav om arbeidsrelevans gjennom prosessorientering og overfladisk flerfaglighet. Ingen kan samarbeide flerfaglig uten å kunne sitt eget fag. Den andre utfordringen kommer utenfra og dreier seg om økonomi. Spørsmålet om arkitektstudentene på AHO egentlig trenger 5,5 år for å bli gode fagfolk er allerede stilt ved skolen. Dette ekstra halve året har trolig vært en av forutsetningene for at AHO i perioder med rette har kunnet kalle seg en eliteskole.

Fra dansk diskusjon kjenner jeg spørsmålet «han man egentlig behov for mer enn en treårig bachelorutdanning før man begynner i lære i en praksis»?

Arkitektur er en disiplin som syntetiserer kunnskap fra mange ulike fag og som ligger nær opp til samfunnets virkelighets- og problemforståelse. Mål om bærekraft, arealnøytralitet, bevaring av naturmangfold og nullutslipp må selvfølgelig omfavnes både av profesjonen og skolene, samtidig som arkitektonisk kvalitet i prosjekter må bedømmes med udogmatisk skjønn, og fotavtrykk belegges med verifiserbare tall.  Motstand skaper god arkitektur,  

Forskning ved skolene er heller ingen konkurrent til utdanning dersom de to aktivitetene blandes og alle forskere også underviser. Derimot muliggjør forskning ny kunnskap og kritiske posisjoner. Arkitektur er et utgangspunkt. Byggekunst er et mål.

Karl Otto Ellefsen

Skolene skal lære studentene å produsere verk og formidle den romlige kunnskapen som er særegen for arkitekter i planlegging.

Arkitekt MNAL Jens Selmer, Korsvollbråten Borettslag (1949), Byggekunst, 7–8, 1949, 116–119. Teigen foto.

Planlagt som 23 eneboliger i tett gruppe, 49m2 grunnflate og rom høyden i andre etasje ble redusert til et minimum for å få ned byggekostnadene. Ytterveggene i tegl var rappet på begge sider, taket kledd med teglpanner. I sosialdemokratiets periode sto arkitekter bak «alt» som ble bygget. Forskjellen mellom verk og rom var nær visket ut.

Arkitektur kan forstås som verk, med et annet ord, byggekunst. Med denne forståelsen kvalifiserer ikke alle bygninger til å bli betegnet som arkitektur. Arkitekturhistorien slik den er skrevet dreier seg i hovedsak om byggekunsten, og den kunsthistoriske forskningen diskuterer arkitekturverk. Det er hevdet at arkitektur er den delen av byggevirksomheten som arkitekter MNAL produser, men med denne definisjonen er dette feil. Arkitektur har stor A.

Arkitektur kan også forstås som en betegnelse på fysiske omgivelser og ikke som en kategori bygninger og anlegg med verkshøyde, avgrenset av kvalitetskriterier. Samfunnet produserer omgivelser, og disse kan forstås og diskuteres som arkitektur både diakront – som resultat av historiske prosesser – og synkront, slik de framstår i dag. I Norge har deler av fagmiljøet brukt begrepet omgivelsesproduksjon for å betegne samfunnets omdanning av landskapet. Men ordlyden er kritisert for å være håpløst omstendelig (Mari Lending, AHO) og ute av takt og uten referanser til europeisk fagspråk (Marius Grønning, NMBU). Det tilsvarende franske begrepet er «production de l’espace», og en referanselinje i begrepsbruken kan trekkes fra Marx (produksjonen) over Henri Lefebvre (rommet), til Dag Østerbergs diskusjon av arkitekturens ulike sosiomaterielle lag. Trolig betegner produksjon av rom bedre de prosessene arkitektene skal gripe inn i, selv om forveksling både med det geografiske rom og arkitekturens romlighet er mulig.

Én utfordring både for profesjon og utdanning er at arkitektfagets deltagelse i produksjonen av rom svinner hen. Arkitektens rolle synes å bli mindre betydningsfull, og arkitektfaglig kompetanse ses som en nisjekunnskap som færre vil koste på seg. I de første tre tiårene etter den andre verdenskrigen sto arkitekter bak nesten alt som ble bygd i Norge – direkte gjennom prosjekter eller indirekte gjennom typetegninger og roller i planlegging – noe som aldri før eller senere har vært tilfelle. Bak det meste lå arkitektoniske intensjoner, og skillet mellom arkitektur og bygning, mellom verk og rom, ble nærmest visket ut. Arkitekten var like nødvendig i småbyen som tannlegen.

Det er ingen grunn til å romantisere arkitekturen og arkitektenes situasjon i sosialdemokratiets periode. Arkitektenes motiver og evner ble også da betvilt. «En kelner vil gjestene skal spise så mye som mulig for da tjener han mest. Denne mistanken kan vi jo ha overfor arkitektene, at de drikker gjestene ut for å tjene mest mulig penger» skal en byråsjef i Kirke- og undervisningsdepartementet ha sagt, sitert i rapporten fra det store skoleseminaret på NTH i 1958. «Arkitekter er generelt en gruppe som ofte har lite lojalitet mot annet enn sine egne ideer og allierte og i liten grad mot andres ideer og visjoner» sier dagens OBOS-sjef ifølge Børre Skodvins essay fra 2023, om Wessel-kvartalet i Asker av Vigsnæs og Kosberg, et prosjekt som til de grader dokumenterer at arkitekter bidrar.

Norske arkitektskoler har til tider gått foran praksis, både ved å fornye faget og ved å forholde seg til nye rammebetingelser for arkitektur. Utvikling av unike verk, bruken av digital teknologi, arbeid med byens transformasjon og konsekvent bærekraftstenking i faget er fire eksempler.

Diskusjonene i høyere utdanning kretser nå i stor grad rundt dårligere institusjonsøkonomi. Dels er problemet selvpåført, men hovedårsakene er lavere budsjetter og høyere driftsutgifter. Kunnskapsdepartementet skifter mellom hvilket bein de står på i dialogene med institusjonene. Av og til tales høystemt om akademias selvstendighet og kritiske rolle, men tendensen går mot sterkere styring. «Arbeidsrelevans» er et mål som er formulert i meldinger om høyere utdanning og som gjentas i styringsdialogene.

Unge folk skal utdannes til samfunnsoppgaver, og det politiske målet om arbeidsrelevans er verdifullt dersom det tolkes bredt og generøst. Dersom «relevans» ses smalt og bindes opp til arbeidsoppgaver som var overveldende viktige i går og brukes som utgangspunkt for prioriteringer og kutt, kan betegnelsen hindre kreativitet og fungere destruktivt.

At arkitektskolene ønsker å utdanne folk som kan ta tilbake samfunnsroller er forståelig. Men skolene skal passe på at de ikke nedprioriterer den spesifikke arkitekt-kunnskapen og bruker det meste av tida til å formidle kunnskap som andre fag behersker bedre. Verk – byggekunst er ikke noe arkitekter har sluttet å produsere. Stjernearkitektene lever i beste velgående. Peter Zumthor blir ikke den siste. Markedet finnes også, selv om økende forskjeller ofte gjør arkitektur eksklusivt. «Milliardærenes arkitekter» er en karakteristikk jeg låner av tidligere forlagssjef i Pax, Bjørn Smith Simonsen. Min påstand er at det finnes få pedagogiske forskjeller mellom å utdanne folk til å formgi verk og til å formgi omgivelser. Juristutdannelsen – jeg innrømmer at parallellen er noe sviktende – var den samme for dem som driver veiledning for allmue og kommune, for overbetalte skilsmissearkitekter og for mediaprofilerte forsvarsadvokater. Spesialiseringen har skjedd etter utdanning.

Å arbeide med det arkitektoniske rom i stor skala er ikke det samme som å planlegge. Fysisk planlegging, arealplanlegging eller byplanlegging er ikke arbeidsfelt som er reservert for arkitektene, men sysselsetter alle typer samfunnsvitere og spesialutdannete planleggere som først og fremst behersker lov og prosess. Arkitektene faller ut av feltet, dels fordi graset har vært grønnere andre steder og dels fordi offentlig planlegging har dreid i retning av å evaluere prosjekter mot lover og regler.  Langt færre kommuner enn tidligere er forsynt med arkitekter i staben, og kanskje det er dette som nå synes.

Diagnosen er ikke at skolene må utdanne planleggere og at studentene lærer for lite om prosess, bygningslov og statlige/kommunale veiledere om byutviklingsprosesser.  Den særegne arkitektkunnskapen dreier seg om å kunne lese og tolke rommet både som historisk resultat av samfunnets produksjon og slik det framtrer i dag, og å kunne gripe inn på en kontekstuell og konseptuelt bevisst måte. Bare arkitekter og landskapsarkitekter er gjennom utdanningen trent til å beherske dette arbeidsfeltet. Siden jeg nå arbeider med norsk arkitektur 1940–1980 er Norberg-Schulz nær som referanse. Han hentet begrepet fra Europa (Byggekunst 4, 1964) og introduserte urbanisme som en del av fagfeltet også for norske arkitekter: som en «vitenskap om byen» og som en del av «innhold-form komplekset» der arkitekten griper inn i «dynamiske prosesser».

Utdanning er ikke absolutt bestemmende for yrkesvalg. Også profesjonsutdanninger kan ligge i bunnen for et mangfold av yrkeskarrierer. Slik sivilingeniører fra NTH viste seg å være kvalifisert til et bredt utvalg av ansvarlige stillinger i det norske samfunnet, ender også arkitekter i uventede posisjoner: Som stortingskvinne for Høyre, CEO i Rådgivende ingeniørers forening, en fjernt bekjent var rådmann i Kautokeino, og de arbeider i Kommunal- og distriktsdepartementet, er rektorer, forfattere og billedkunstnere, en venn fra studiene var bas for de store truckene i Bjørnevatn gruver og flere ble sveisere på verft.  Men i DNA-et, langt der inne, sitter arkitektkunnskapen og styrer blikket.                                      

Karl Otto Ellefsen

Alle har behov for en rørlegger. Hva kan arkitekten tilby?

Jeg skriver for tida en serie “petiter” om arkitektutdanning som publiseres på arkitektur.no. Tekstene legges også ut på karlottoellefsenblogg.

Christian Norberg-Schulz innledet den femtiende årgangen av Byggekunst – 1968 nr. 1 – med lederartikkelen «Bli ved din lest». Han hadde vært redaktør for NALs tidsskrift siden 1963 og drevet fram bladet til å framstå som grafisk utsøkt, kjennetegnet av vakre forsider og hans egne nasjonale og internasjonale arkitekturpreferanser. Forsida på dette første nummeret i studentrevolusjonens fødselsår i Europa, viste hvite geometriske mønstre lagt over hverandre på svart bunn, systemer som hadde bestemt arkitekturen i vinnerforslaget til utvidelse av Parlamentet i Roma, tegnet av Paolo Portoghesi sammen med ingeniøren Vittorio Gigliotti. Norberg-Schulz valgte illustrasjoner med utsagnskraft. Det grafiske diagrammet, i denne illustrasjonen helt kontekstuavhengig, kan ses som et argument for «formalismens» nødvendighet og som understreking av et budskap i lederartikkelen som fortsatt er aktuelt. «Det sies at vi må slutte å tale om arkitektur med stor A og at arkitekter må komme bort fra sin «egosentriske» beskjeftigelse med «form»» begynte han:

“Det må virkelig slås fast at det fremdeles er arkitektens oppgave å «forme» menneskenes omgivelser, at hans eneste berettigelse ligger i at han er dyktig til dette. Med «forme» menes selvsagt ikke at han skal påtvinge folk sine egne fikse idéer, men at han evner å omsette en «oppgavestruktur» i en tilsvarende fysisk form. Det er derfor en elementær misforståelse å si at en må slutte å beskjeftige seg med form. Enhver oppgave kan selvsagt bare tilfredsstilles av en eller annen «form». I dag er det spesielt viktig at arkitekten behersker sitt fag, at han kan forme. For utviklingsproblemer, befolkningseksplosjon og matmangel gjør at vi ikke lenger har råd til å gjøre feil. I dag må vi virkelig være førsteklasses spesialister, hvis samfunnet fortsatt skal ha bruk for oss. Derfor er ikke løsningen at vi blir amatører på andre områder slik som sosiologi og økologi, men at vi blir bedre arkitekter.“

Hvorfor publiserte Norberg-Schulz denne artikkelen?  AHO hadde vært en håndverksskole. Fagpolitisk var skolen i 1968 i ferd med å våkne. Året etter bygde studenter utstillingen «Og etter oss….» på Universitetsplassen og fremmet naturvern, enkel livsform og lavt forbruk. Yngre arkitekter omkring OAF dannet KANAL-gruppen (1967–1972), argumenterte for en samfunnsmessig forankret arkitekturkritikk og hadde allerede vært i konfrontasjon med Norberg-Schulz. Av beretninger fra sine venner ved italienske universiteter kjente han til studentopprørets fagkritiske intensjoner.

Gjennom de 56 åra som har gått siden denne artikkelen ble publisert, har den vært brukt som belegg for synspunkter om arkitekturundervisning. Ført og fremst mot politisering av faget, men også som del av mer intrikat argumentasjon om hva studenter skal lære og ikke lære og hvilke ferdigheter de skal tilegne seg. «Bli ved din lest» høres jo tilforlatelig ut, men hvilken lest og hvilke ferdigheter har en «skomaker» i denne tilsynelatende mer enn antatte usiviliserte verden behov for? «Lesten» er for eksempel ved AHO brukt som argument for den «byggende skole», der urbanisme og teoretisk forskning i svært begrenset grad bør beskjeftige lærerstaben.

Jeg har vært tvunget til å forholde med til denne artikkelen mange ganger og tilstår at jeg var rasende første gang jeg leste den i 1968, og hva skulle vi med denne Portoghesi?  Med en mer analytisk tilnærming ser jeg kjernen i teksten. Den dreier seg om «den eneste berettigelse», ikke om politikk og hevder heller ikke at arkitekter skal forbli kunnskapsløse om andre fag som informerer arkitektur. Teksten er aktuell fordi den holder fram at samfunnet ikke har behov for arkitekter som ikke behersker den spesifikke arkitektkunnskapen, med andre ord disiplinens evne til å lese arkitektur og til å gi form til arkitektur i alle skalaer. Arkitekten er ikke mer ekspert på prosess og syntese enn en sivilingeniør, og alle fag bærer det særegne ansvaret for bærekraft.

Samfunnet står foran omfattende endringer i organisering av profesjonsutdanninger. Slik tilfellet alltid er, kan vi se hva som kommer ved å orientere oss sydover utenfor landets grenser, for eksempel til omdanningen av utdanningssystemet i Danmark. Profesjonens rolle er ustabil, teknologien utfordrer, rollen i byggeprosesser blir trangere og tilliten synes etter pressen å dømme å være tynnslitt. Alle har behov for en rørlegger, hva skal arkitekten tilby?

Karl Otto Ellefsen